Bilder NAF-Mc Solør, Vinger og Odal

Når du skal se bakover i tid på aktiviteter vi har hatt, så er de nyeste øverst.

Fire friske og opplagte damer, Karin, Anne Mor, Jorunn og Kim , på hver sin mc, møtes på Kirkenær lørdag morgen. Det duskregnet litt ,men ikke så mye at regndressene kom på.

Målet vårt var Orsa i Dalarna i Sverige, nærmere bestemt i hytteområdet , Grønklitt, ved Bjørneparken. Der skulle vi ha en hyggelig kveld sammen og overnatte.

Reiseruten var klarlagt. Svullrya, Torsby og over til Malung og videre til Mora og så Orsa.

Elvis selv var på plass og tok imot oss på sin Elvis og femtitalls kafé i Østmark. Første stopp med kaffe, kake og jukeboks musikk. Og nå skinte solen også , noe den fortsatte med resten av dagen.

Gjennom de Värmlandske skoger og de naturskjønne områdene rundt sjøen Siljan ankom vi Torgny Mogrens stuga utpå kvelden. Godt fornøyde og glade for å være framme ved målet fikk vi på hytta, servert et nydelig måltid fra Grønklits restaurant . Kvelden ble meget hyggelig med boblebad, badstu og mye latter.

Morgentåke lå over Siljan og stengte for vår flotte utsikt når vi våknet på søndag. Etter frokost og planlegging av dagens reiserute, pakket vi sykler og idet vi startet opp, brøt solen igjennom og vi fikk atter en strålende dag.

Vaffelstopp i Tallberg. Ligger etter gamle veien langs Siljan med mange svinger og utrolig mange gamle røda stugor. En opplevelses rik omvei og verdt å ta.

Vi kjørte gjennom Leksand , kom over skogen på en artig og svingete vei til Vansbro.

Terrenget flatet ut og vi suste mellom åkrer, gårder, elver og skog. Og vi kom tilbake til Malung.

Nå var vi på kjent vei . Middag på Varmlandsporten og her skilte vi lag. Tre tok veien tilbake over Torsby og en nordover langs Klarälven.

Vi var enige: Det hadde vært en kjempetrivelig og artig tur, i et nydelig høstvær.

Helga den 13-14 august, var det på tide å kjøre en tur opp på Venabygdfjellet hvor Torill og Agnar stilte hytta til disposisjon for de som ønsket å være med på tur. Vi kjørte Østerdalen opp til Atnoset, og Sollia opp til Fallet hvor vi svingte inn på veien som går gjennom Grimsdalen. Etter en liten stopp ved Sollia kirke måtte Arild snu pga mangel på strøm på mc'n. Men var godt han kom seg helt hjem igjen, dog uten lys. De tre syklene som dro videre fikk en kjempefin tur gjennom Grimsdalen, og vi dro innom Grimsdalshytta og kjøpte middag. Da slapp vi å begynne med noe når vi kom frem til hytta. Det ble i stedet kaffe og kaker, med litt tilbehør for de som ville. Søndagen var ikke spikra, siden ruta ble lagt om pga usikre værprognoser. Når det var oppholdsvær ble det til at vi kjørte ned til Ringebu, og over Friisveien til Østerdalen igjen. Vi svingte av Rv3 til Koppang, over Koppangkjølen og til Åkrestrømmen. Derfra ble det langs Storsjøen ned til Rena og middag. Einar inviterte alle hjem på kaffe, noe de andre tok seg til før siste etappe til Vinger og Magnor. Bilder fra turen her.

Første helga i juli gikk landstreffet for NAF-Mc av stabelen på Voss, hvor vi var innkvartert på den gamle, og freda Bømoen militærleir. Vi var 8stk. på 6 sykler, 9-mann måtte snu på Gol pga. trøbbel med sin sykkel.

Men vi som kom oss over fjellet hadde ei aldeles nydelig helg på alle måter. Mange blide og hyggelige motorsyklister var samla over en øl eller to for en hyggelig prat om mc og det som hører til.

Lørdag var det felles tur inn til Modal, Norges minste kommune. Der var det også Modals-dagene denne helga, slik at det mye folk og røre i det lille sentrum de hadde. Stedet ligger godt inn i landet, men det er fullt mulig å ta seg dit med båt fra kysten. Veien vi kjørte, var både smal og svingete, men det var ganske bra dekke på veien. Litt humpete innimellom, men det er noe man må regne med på slike steder som veivedlikehold nok ikke er høyt prioritert.

På lørdag kveld var det grilling, med profesjonelle kokker fra et cateringselskap. De hadde div. kjøtt og laks på grillen, og det var litt rart om noen skulle gå sultne til sengs etter å spist så mye de klarte av menyen. Nydelig var det!!

Søndag var det vel hjem til alle, i et nydelig vær. Skal man oppsummere treffet, er det kun en ting å si: Frode, du og dine hadde gjort alt for at det skulle bli et flott treff! Og slik det ble det!

Denne onsdag ettermiddag var det på høy tid å få gjort unna det som skulle vert gjort tidligere i mnd, men det var ikke mulig å få leid kjøregård og gokartbane tidligere. Det var riktignok ikke mer enn 4 sykler utenom Atle som kjørte. Einar hadde havari på statoren på sin mc, og da går det så lenge det er strøm før det er stopp.

Men de andre fremmøtte hadde en fin kveld etter å inntatt litt kaffe og vafler som vi pleier. De begynte på gokartbana, og fortsatte med brems på den nye delen av bana, i det nord-østre hjørnet etterpå. Ene sykkelen kjørte også med "rypa" si bakpå, er helt utrolig at det kan gå så smidig å kjøre to på en sykkel, når passasjeren er så samstemt med fører og bevegelsene i sykkelen.

Det regnet da vi gikk av biltoget i Rijeka i Kroatia. Da hadde vi vært et døgn på toget og forflyttet oss over 130 mil sørover fra Hamburg. Regnvær var det siste vi ønsket oss. Regnet forsvant heldigvis snart, og siden så vi lite til det.

Vi, Tom og Bjørn Ånerud, Asbjørn Ottesen og undertegnede, startet fra Kongsvinger lørdag den 18. august 2007 kl. 11 og rakk i god tid Kielferga fra Oslo. Da vi ankom Kiel neste morgen, hadde vi bare tida og veien ned til Hamburg og jernbanestasjonen i Altona der AutoZug ventet på oss. Vi klarte en rask matbit i nærheten av stasjonen før vi måtte kjøre inn på toget. Vi fikk syklene på plass og fant vår kupè, og dermed kunne vi bare slappe av mens elektrisiteten brakte oss sørover.

Etter at vi hadde fått syklene av toget og ut i det lette regnet, satte vi kursen sørover langs Adriaterhavet. Snart kjørte vi i bratt fjellandskap som stupte i sjøen og som på ingen måte kunne sammenlignes med norsk natur. De gråbrune fjellsidene var delvis kledd med lav løvskog og den særegne blåfargen på vannet gjorde opplevelsen spesiell. Etter hvert kom sola fram og vi kunne si farvel til regnet. Av og til dukket det opp små tettsteder med røde murstensbygninger under oss. Ute i havet lå nakne, gråbrune øyer på rekke og rad. Varmen ble mer og mer merkbar og vi måtte snart lette på antrekket.

Først overnatting hadde vi en liten havneby, Karlobag. Vegen og bebyggelsen lå helt ned til vannkanten. Utenfor lå fiskebåtene fortøyd. Ikke før vi hadde stanset for å orientere oss litt, kom en kar bort til oss og lurte på om vi skulle overnatte. Noen minutter senere var vi innlosjert i et gammelt og slett ikke velholdt, stort murhus. For en rimelig lokal penge rett i handa på ei ung jente fikk vi to brukbare rom. Huset hadde en åpen veranda ut mot havna – et trivelig oppholdssted i den lune kveldsvarmen i en doven by. Ute i horisonten kunne vi se gråbrune fjell stupe i havet. Det var den langstrakte øya Pag. I ei bakgate lå det små spisesteder og butikker. Hva mer kunne vi forlange?

Turister og varme.

Dagen etter fortsatte vi videre sørover. Temperaturen hadde passert 30 grader og for oss var dette mye. Vi tok etter hvert inn på motorveg, betalt bomveg, og da kunne vi holde 120 km/t i 12-14 mil fram til Split. Vi stanset ikke der, men fortsatt videre sørover. Målet var Donja Brela, en liten fin by vi hadde hørt om. Det viste seg å være et fint sted, men det var veldig mye turister der så vi dro videre. Vi passerte Basko Voda hvor vi fikk samme erfaringen - veldig mye turister og en høy temperatur. Vi dro deretter på måfå videre sørover. Prøvde oss noen plasser, men det var fullt. En mils veg sør for Makarska svingte vi ned til en liten havneby og stoppet ved en turistinformasjon. Før vi fikk foretatt oss noe, dukket det opp en kar fra intet og lurte på et gebrokkent engelsk om vi skulle ha rom for natta. Vi ble med han ned i ei lita trang gate, og der fikk vi rom - med veranda og utsikt utover fjorden også. Standarden var ikke høy, men rommene var helt ok, og vertskapet hyggelige. Det var forresten denne lille byen, Igrane, også . Spisesteder ved strandpromenaden og bademuligheter gjorde dette oppholdet til en trivelig opplevelse. Klokka 7 dagen etter våknet jeg av at Bjørn kom med lokal variant av kaffe som han hadde fått av verten.

Brua i Mostar.

Etter at vi hadde fått i oss frokost, pakket vi og dro sørøstover. Nå var målet Bosnia og byen Mostar hvor den berømte brua ble sprengt i 1993 under Balkankrigen. Nå var brua bygd opp igjen, helt lik den gamle. Vi forlot nå Adriaterhavet og etter en mils vei nærmet vi oss Bosnia. Ved byen Metkov like før grensa, stanset trafikken opp og vi hadde en treg tur fram til grensestasjonen. Vi tok ikke sjansen på å kjøre utenom køen. Vi hadde forsøkt oss, men da fikk vi en skikkelig advarsel fra en møtende bilist. Grensepasseringa gikk greit. Mens det i Kroatia var forholdsvis rent og ryddig, tok nå søppel og rot overhånd langs vegen. Delvis ødelagte og tomme hus dukket av og til opp. Dette var nok resultater etter krigen.

Etter litt navigeringsproblemer kom vi endelig fram til brua. I dette området var det ikke mulig å bruke GPS og kartet var dårlig. Under turen gjennom Mostar, passerte vi flere bombede og nedbrente hus. Framme ved brua fikk vi parkert ganske sentralt på en plass der det var vakthold. Det var bra, for vi følte oss ikke helt trygge for utstyret vårt. Tiggere svermet rundt oss. Området rundt brua vil jeg si var en nedtur. Det hele var blitt en turistmaskin med serveringer, salgsboder og mye turister. Men brua var der, og hvis en i den plagsomme heten og menneskemylderet klarte koble ut det som forstyrret, var det en spesiell opplevelse å være der.

Vi ble ikke lenge i Mostar, men kjørte tilbake mot Adriaterhavet og inn i Kroatia igjen. Vi fulgte kysten sørover mot Dubrovnik og varmen var ganske plagsom. Vannflaska var det viktigste vi hadde med oss. Vi kjørte helt ned ved kysten og hadde fortsatt noen mil igjen til Dubrovnik. Før vi kom så langt måtte vi kjøre ei drøy mil langs ei kystlinje som tilhører Bosnia. Grensepasseringene gikk helt greit. Ei mils veg før Dubrovnik, i en liten by, Zaton, fikk vi leie ei leilighet for natta. Den var romslig og hadde kjøling. Det siste var det viktigste. Eieren var til stede da vi kom, men skulle tilbake til Dubrovnik der han bodde. Han avtalte med en kvinnelig slektning som kjørte drosje og som bodde like ved, at hun skulle hente oss kl. 20 og kjøre oss til Dubrovnik. Drosja kom dessverre aldri, og vi måtte innta kveldsmaten i en restaurant i nærheten. Vi mistet derfor Dubrovnik, for neste dag dro vi videre sørover. Vi var inne på tanken om å bli en dag til og dermed fått besøkt byen, men vi var litt redde for at tidsramma vår skulle sprekke.

Montenegro neste.

Vi kjørte sørover i Kroatia som nå bare var ei smal stripe langs kysten. Etter en 5 mils kjøring kom vi til grensa mot Montenegro. Også her gikk grensekontrollen greit. Vi klarte til og med å få stempel i passene våre, noe som ikke var så lett på de grenseovergangene vi passerte. Før vi kjørte ut av Kroatia passerte vi store skogbrannherjede områder. Noe av det samme møtte oss i Montenegro. Vi hadde hørt om disse brannene før vi dro hjemmefra.

I Montenegro virket som om det var optimisme og aktivitet. Det var ikke fullt på høyde med Kroatia, sett fra motorsykkelsetet, men i dette tidligere serbiske området var det trivelig å kjøre. Ved byen Kotor tok vi igjen innover i landet. Etter litt feilkjøring og omveier var vi på vei mot Podgorica, hovedstaden i Montenegro. Veien dit gikk igjennom fjellterreng, svært svingete veier og med brutal trafikk. Her var det viktig å ha blikket opp og fram. Turen ble ganske slitsom, ikke minst på grunn av varmen. Vi skulle ikke oppholde oss i Podgorica, men skulle videre til Kosovo og Pristina. Vi rotet oss litt bort, men en vennlig scooterkjører ledsaget oss ut av hovedstaden. Nå begynte temperaturen å bli veldig plagsom. 43 grader i skyggen. Jeg for min del ble både svimmel og uvel. Jeg kjørte med goretexjakke uten fòr og hadde ingenting under. Hanskene hadde jeg forlengst kastet, noe som stred i mot et mangeårig prinsipp om alltid å kjøre med hansker.

Litt tilfeldig oppdaget Asbjørn et lite hotell ikke langt fra veien, og der fikk vi akkurat det vi savnet, to trivelige dobbeltrom med kjøling og gode dusjmuligheter. Tørkemuligheter for de gjennomvåte klærne våre fant vi utendørs. Vi hadde nå erfart at en blir mye våtere i sterk varme enn i regn, i hvert fall i goretex-klær. Det mest utrolige var at hotellet kun hadde to rom med kjøling, og de stod ledige til oss. Jeg la meg rett ned på senga. Der ble jeg liggende ei god stund før jeg var i stand til å få av meg det våte utstyret. Etter en dusj ble verden en annen. Da vi litt senere kunne slappe av med en kald øl under en overbygd utendørs servering var livet herlig igjen. Vi kunne sitte og følge med på at kokka fyrte opp utegrillen og forberede det gode måltidet vi skulle få litt senere.

Vår nye venn, Steve.

Neste morgen, fredag den 24. august, startet vi opp ved åtte-tida. Det var viktig å komme tidlig av gårde før varmen ble for intens. Vi hadde som mål å komme til Pristina, hovedstaden i Kosovo og gjerne ut derfra før kvelden. Vi hadde ikke noe ønske om å overnatte der. Fra Podgorica og nordover kjørte vi i et trivelig område. Veien var svingete og gikk oppe i åssiden med elva under oss. Slik var det fra Podgorica til nærmere Bijelo Polje, en 10-mils strekning. Temperaturen var nå nede i behagelige 22 varmegrader. På denne strekningen fikk vi en ny venn, en serber ved navn Steve og som kjørte en Yamaha SR 125. Vi så han ved flere anledninger. Da vi etter hvert tok en pause var han der igjen. Han kjørte med gul synlighetsvest, akkurat som oss. Andre trafikkanter trodde nok han var en av gjengen. Han var svært interessert i å snakke med oss og å se på syklene våre. Vi utvekslet adresser, men vi har ikke hørt noe fra han ennå. Da vi fortsatte østover mot Kosovo, svingte han av og forsvant nordover i Serbia. Vi kjørte nå gjennom områder hvor det var skogbranner oppover i åsene, men det virket som om det fikk brenne i fred.

Gjennom Serbia og Kosovo.

Like etter at Steve hadde forlatt oss, nådde vi grensa til Serbia og vi måtte igjennom grensekontrollen. Der fikk vi ryddig behandling av serbisk grensepoliti og kunne kjøre videre. Litt senere kjørte vi inn i en noe tvilsom kontrollpost. Det var satt opp provisoriske trebukker av gamle materialer og annet rask, sammen med et stoppskilt. Vi ble litt betenkte, for vi hadde hørt at tvilsomme stopposter kunne forekomme. Vi hadde ikke noe annet valg enn å stanse. Den kosovo-bemannede kontrollen viste seg å være grei nok og så var vi inne i Kosovo.

Umiddelbart etter kom vi til en ny kontrollpost. Denne var mer profesjonell. Der måtte vi kjøre gjennom et vannbad som sikkert inneholdt et desinfeksjonsmiddel. Jeg kjørte først og da jeg kom til vaktbua satt det tre uniformerte på en benk. Ingen av dem gjorde tegn til meg om at jeg skulle stanse, og med tanke på at vi akkurat var blitt kontrollert, kjørte jeg videre. Men da ble det liv i leiren og etter 50 meter ble jeg stanset og måtte tilbake til kontrollposten. Dette viste seg å være en post som var bemannet av internasjonale mannskaper – KFOR og UNIFIL. Etter at episoden med meg var avklart kom vi i god kontakt med mannskapene. Vi snakket bl.a. med en amerikansk og en tysk politimann, men det var flere nasjonaliteter der. På denne posten fikk vi utstedt et reisebevis som vi skulle ha med oss mens vi kjørte i Kosovo og som vi skulle levere når vi kjørte ut av området. Vi fikk også en liten belæring i hvordan vi skulle oppføre oss i Pristina. Vi skulle bl.a. unngå å stanse i stille sidegater. Vi burde også unngå folkeansamlinger. Det beste var om vi holdt oss til større veger og gater. Etter dette kunne vi kjøre videre, og vi ble ønsket god tur.

Etter noen kilometer stanset vi for å ta vår tradisjonelle friluftslunch. Mens vi satt i veikanten kom det en dansk KFOR-patrulje med en kvinnelig serbisk tolk. De stanset og hadde en hyggelig prat med oss. De var også opptatt av å forklare oss hvordan vi skulle forholde oss til situasjoner inne Kosovo og særlig i Pristina. Det var litt interessant å legge merke til at mens vi kjørte inne i Kosovo møtte vi veldig mange grønne KFOR-patruljer og hvite UNIFIL-patruljer som hilste på oss. Vi kom fram til at det kanskje gikk ut et varsel til de patruljerende styrkene når det beveget seg turister inne i området.

Pristina.

Etter hvert ble varmen ganske plagsom og jeg begynte å lure på om det i det hele tatt var verdt å fortsette innover. Det ble til at vi fortsatte. Vegen innover mot Pristina gikk gjennom områder som virket fattigslige og preget av at det hadde vært et urolig område. Mange dårlige hus, delvis ødelagte og med kulehull i veggene. I tettbebyggelsene kunne vi se mange tilsynelatende virkesløse mennesker. Det var liten aktivitet og det meste virket trist og litt nedslående.

Vi passerte Mitrovica, en forholdsvis stor by som er delt mellom serbere og kosovoanere, noe som har ført til voldsomme stridigheter også de aller siste årene. Da vi nærmet oss Pristina var varmen trykkende. Gradestokken lå på ca 40 grader i skyggen. Det første inntrykket vi fikk da vi kom inn mot byen, var svære boligblokker som slett ikke så særlig innbydende ut. Vi stoppet for å ta noen bilder og fortsatte videre innover. Det er ikke mye å si om vår opplevelse av Pristina. Byen har stor arbeidsledighet, 50-60 %, kriminaliteten er godt organisert og forholdene forøvrig er uryddige. Vi kjørte innover mot sentrum. Jeg kjørte først, og i ei rundkjøring ble det til at jeg tok en 360-grader og var på veg ut av byen igjen, uten å ha stanset. Flere forhold gjorde at vi kjørte ut av byen igjen. Den sterke varmen var nok avgjørende. Det var tross alt bedre å være i fart enn å smelte i bygater. Vi kan si at vi har vært i Pristina, men ikke noe særlig mer.

5-stjerners hotell i veikanten.

Etter en stunds kjøring og etter å ha passert en politipost som utførte jobben sin grundig, var vi tilbake i Serbia. Vi fortsatte nordvestover og i nærheten av en liten by, Raska, fant vi etter hvert et lite overnattingssted like i veikanten. Hotellet hadde 5 stjerner og så ryddig og greit ut. Vi fikk rom for natta og vi diskuterte aldri de 5 stjernene med den hyggelige serberen som tok i mot oss. Vi fikk låse inn syklene våre i den store garasjen hans. Vi hadde en hyggelig kveld som en nesten alltid har på slike turer.

Neste morgen startet vi opp med fylle tankene våre på en bensinstasjon av et helt ukjent merke og bilene rundt oss var av merkene Zastava og Yuko samt en Ferguson traktor som het noe helt annet. Men folka var hyggelige og det var en rolig og gemyttelig stemning rundt bensinpumpene. Kort kunne ikke benyttes, men euro ble akseptert og snart var vi på hjula mot Kraljevo og videre mot Beograd. Vi hadde ingen planer om å stanse i Beograd. Da både varmen og trafikken var plagsom, fortsatte vi mot Novi Sad som ligger ca. 8 mil lenger nord og videre mot Subotica, som ligger ganske nær grensa til Ungarn. På motorvegen dit hadde vi et lite uhell, noe vi inntil da hadde vært forskånet for. Tom fikk motorstopp på Hondaen og Asbjørn måtte slepe han til nærmeste bensinstasjon hvor vi etter hvert fant ut at det bare var et brudd i en ledning, heldigvis. Denne dagen hadde vi hatt en forholdsvis slitsom etappe, og det var godt å endelig å kunne slå seg til ro i Subotica. Der ble det litt fram og tilbake før vi endelig fant hotellrom og det i et stort og tilsynelatende bra hotell. Men som ofte før viste det seg at de små og mindre prangende stedene er vel så trivelige, i hvert fall for oss motorsyklister.

På vei hjemover.

Søndag den 26. august tidlig på formiddagen passerte vi grensa til Ungarn og fortsatte videre nordover. Jeg hadde tenkt å avslutte skribleriet etter Serbia, men jeg fortsetter litt til. I Ungarn var vegene bedre og småstedene vi kjørte forbi var ryddigere og triveligere. Vi passerte Budapest som vi passerte andre større byer, vi fulgte gjennomfartsvegen og den ganske intense trafikken til vi var ute av mylderet. Vi kjørte gjennom Ungarn med god margin i forhold til tidsplanen og kom etter hvert til en mindre by, Kremnica i Slovakia. Her fant vi ei lita trivelig gågate med uteserveringer og overnattingsmuligheter. Innenfor en ganske anonym fasade fant vi kanskje den beste overnattinga vi hadde på turen, Penzion Veza. I tillegg til at eieren også drev et koselig pizzeria, var han også ivrig motorsyklist og vi ble standsmessig mottatt. Han hevdet at han var sjef i gata og at vi derfor bare kunne parkere der vi fant det for godt. Dette viste seg ikke å holde helt stikk, for sent ut på kvelden kom han, om enn noe ydmyk, og fortalte at politiet hadde forlangt at syklene våre måtte flyttes.

Vi var nå inne i en transportetappe hjemover. Det vi si, i Polen hadde vi bestemt oss for å besøke to steder, nemlig Zakopane og Auswitch. Zakopane fordi Tom er gammel skihopper og vi syntes det var riktig at han fikk se hoppbakker som han ellers bare hadde sett på tv. Auswitch fordi alle burde ha vært der og fått ett inntrykk av menneskers grusomhet.

Avslutningsvis vil jeg si at turen ble lang, sjøl om den varte bare i 13 dager. Torsdag 30. august om ettermiddagen kom vi hjem til Kongsvinger. Vi hadde da ferget fra Gdynia til Karlskrona og kjørt på hjula tvers over Sverige. Telleren viste at vi hadde rullet 410 mil i tillegg til togtur og fergeturer. Turen ble nok litt slitsom for en aldrende mann, men slike turer skal vel være det og vi vil vel ha det slik? Vi fikk den turen vi la opp til og ville aldri vært den foruten.

Vålerbana 7-mai 2008

Det var dags for å komme skikkelig i gang igjen etter "dvalen". Og da var det Våler bana som det skulle øves på, med brems, rett sporvalg, og unnamanøver i sving. Samt å virkelig bruke svingteknikken ved å kjøre gjennom 4 kjegler, svinge til ene siden, og gjennom 4 nye, for deretter å "tilbake" igjen gjennom de 4 siste. Fikk virkelig bruk for "push" teknikken!

Været denne kvelden var helt enestående, sol fra så og si skyfri himmel, tørr asfalt på bana, hva mer kan en ønske seg på en onsdagskveld??? Det eneste som mangla var at vi ikke fikk bruke rundbana, den var opptatt til andre ting den kvelden, men pyttsan, gokartbana er også super å kjøre på. Lett å få fotpinner til ta nedi også for de som tør å legge seg litt nedpå.....

Vi kunne nok med fordel vært flere, så det ble nok et lite minus i kassa denne gangen.

Tore var på plass, riktignok uten mc, men tok noen bilder som du finner her.

Dametur til Domkirkeodden.

Fire av oss startet fra Kirkenær i lettskyet vær på formiddagen den 19.08. I Våler fikk vi selskap av femte deltaker på turen.

Første stopp var Løiten Lys. Dessverre var strømmen borte over hele Løten denne formiddagen, noe som gjorde at besøket her ble litt annerledes enn forventet. Riktignok ble levende lys tent ”overalt” slik at vi kunne ta en titt de fleste steder ,men litt mørkt var det. Tross strømbruddet fikk vi kjøpt kaffe - smakte det - vi hadde jo kjørt en hel time siden forrige stopp!

Neste stopp var Domkirkeodden på Hamar. Vi ruslet en tur på området, som etter min mening inneholder noe for enhver smak. Fin natur, vakre bygg,- både nye og gamle. Hamardomen er et skue i seg selv. Også her tok vi oss tid til en kafferast. Viktig del av slike turer det!

Hjemturen gikk via Odalen, med stopp på Milepælen.

Tunge skyer truet rundt omkring oss på det meste av turen, men heldigvis unngikk vi det verste regnet. Litt yr og våte veier ble det etter hvert, men vi måtte ikke fram med regnklær.

Vi brukte det meste av denne søndagen til en fin mc-tur ,med hyggelige stopp underveis.

Liv

NAF-Mc landstreff 2007, gikk av stabelen helga den 15-17juni, i regi av NAF-Mc Bergen på Bergen camping park. NAF-Mc Solør, Vinger og Odal deltok med 9stk. Det var snaut 60 sykler som deltok, og det var NAF-Mc Harstad som fikk tittelen som flest deltakere på mc. De var 15stk som hadde tatt turen sør og vestover til Bergen. Sikkert noe pga nysjerrighet siden de skal arrangere treffet i 2008. Været var heldigvis på deltakere og arrangør sin side, med strålende sol fra skyfri himmel på fredag, og det meste av dagen lørdag. De mest plagsomme individene var all knotten, men det er noe en får ta med på kjøpet.

Lørdag var det to muligheter for å se Bergen, den ene var å ta buss eller kjøre mc'n ned parkeringsgarasjen, for deretter å bli guidet rundt i sentrum med turisttoget BergensExpressen. Det andre alternativet var å kjøre rundt på smale koselige vestlandveier, og kjøre ut mot Hellesøy helt ute i havgapet vest og nord for sentrum.

Etter at turene var over var det tid for treffleker, som bestod av å kaste dekk så langt en var kar om. Det var scooterdekk for barn, framdekk tung mc for damer, og utslitt Ducati(?) bakdekk for herrene. Lengste kast, herrer, var på 15meter. Etterpå var det lagvis etter klubb tautrekking, hvor det hele ble lagt sammen etter diverse metoder for å komme fram til et resultat. Og det gikk i favør av NAF-Mc Romerike, gratulerer!

Dere stakk jo ikke av med flest deltakere denne gangen. Om noen ville vite hvordan SVO gjorde det under trefflekene, så ble vi tildelt sisteplassen.

Men de fleste undres nok litt på at det ikke ble kåret lengst kjørte jente, for de var det jo en del av de og som hadde kjørt noen mil for å komme til Bergen på treff, husk det NAF-Mc Bergen neste gang dere arrangerer treff.

Og bare for å nevne hvor langt det var kjørt totalt for alle deltakere, tilsvarte det omtrent jorda rundt i kjørte kilometer.

Sikkerhetskurset 2007. Teoridelen av årets sikkerhetskurs ble avholdt på ”Brakka” i Kongsvinger onsdag den 25. april kl. 1830.Det møtte 14 deltakere, noe som er litt i underkant av det som var forventet og ønsket.

Atle klarte som vanlig på sin engasjerende måte å dytte mange nyttige og nødvendige kunnskaper på plass inne i den enden som vi setter hjelmen på.. Det meste var nok kjent stoff, men det gjelder bare å finne det fram igjen fra vinterlagringa. Kaffe, kringle fra Karin og sjokolade fra Agnar gjorde ikke kurskvelden mindre trivelig.

Søndag den 29. april møttes vi på Norsenga i Kongsvinger for å gjennomføre praktiske øvelser. Under Atles kyndige veiledning fikk vi ”kjeglekjøre” og panikkbremse så det luktet svidd gummi. Leder Liv møtte opp med kaffe og resten av kringla og sjokoladen fra teorikurset. Vi var dessverre bare 6 deltagere – skuffende dårlig deltagelse på en kjempefint opplegg – men vi har kringle og sjokolade til et sikkerhetskurs til.

Vi avsluttet dagen med en tur innover til Svullrya. Veien mellom Roverud og Svullrya er en drømmeveg for motorsyklister og der fikk vi mye trening i sporvalg.

Sikkerhetskurset 2007 var veldig bra så langt og nå står turen til Vålerbanen den 15. mai igjen. Det er fortsatt ledige plasser, så meld deg på. Og som Atle sier: Glem banekjøring. Det er ikke det dreier seg om. Det er snakk om å øve seg på å håndtere motorsykkelen – en videreføring av de praktiske øvelsene som vi gjennomførte den 29. april. Men, hvis du ønsker det får du også lov til å ”banekjøre” litt.

Det var 14 deltakere på Vålerbana tirsdag 15-mai, bilder er å finne sammen med det de to tidligere avholdte kurs.

NAF-Mc landstreff 2006. Det var egentlig ikke vår tur til å ta på seg treffet dette året, men siden ingen ville eller kunne ta det på seg ble det i all hast bestemt av styret i klubben at vi tar det denne gangen. Det ble det treff første helga i september på Sigernessjøen Camping. Det var 61 deltakere som deltok. Ankomst på fredag med varm mat og sosialt samvær. Lørdag kjørte vi om Austmarka, hvor pensjonert rektor Oddvar Jakobsen fortalte om Austmarka, og Austmarka bygdetun. "VaffelBussen" var på plass og hadde sørga for nystekte vafler, før det ble "harrytur" til Charlottenberg. Nesten samtlige som var med var nok et ærend innom systembolaget for noen edle dråper. På grensa stoppa vi opp ved Morokulien, hvor Karl Erik Holtet prata litt om fredsmonumentet, og hvorfor den sto der. Derfra kjørte vi hvordan vi ville tilbake til campingplassen. Noen var også innom glassverket på Magnor. På ettermiddagen var det treffleker og premiering. Begge kveldene var det dans til levende musikk, fra Wescoast Blues, et svensk 7mannsorkester. På søndag var det tid for oppbrudd, og noen (de fleste) ble nok litt våte på hjemturen, det striregna nesten hele dagen fra vi sto opp. Som bildene viser, var det både tobeinte på to hjul, og firbeinte som hadde det fint på treffet. Bilder fra treffet finner du her.

Europatur 2006. Denne sommeren var det flere som gikk med et lite sug i magen etter å komme seg sørover, og opp i alpene igjen. Vi var 6 stykker, Roar og Sissel, Asbjørn og Inger Lise, og Einar og Arild som reiste med Kielferga den 8juli. Vi kjørte derfra som første gang ned til Hamburg og tok toget derfra til München. En helt grei måte å ta seg nedover på. Fra München kjørte vi nedover til Garmin Partenkirchen hvor vi stoppa og titta litt rundt før vi dro videre til Innsbruck. Fra sør for Innsbruck ble det en del kjøring over fjellpass, hvor det første var Brennerpass. Vi kjørte gamleveien over det, den er mer spennende å kjøre enn motorveien hvor det gikk lange rekker med trailere og biler. Nye veien gikk og for det meste på broer oppe i lia over oss. I Vipiteno svingte vi inn på vei nr.44 og over Passo di M.Giovo over til S.Leonardo. Fra der kjørte vi litt samme veien som første gang ned til Merano, men nå holdt vi oss til venstre med kurs for Passo dello Stèlvio, 2758 m.o.h. Vi var så vidt bortom Bormio, og litt lengre sør til Tirano før vi satte kursen mer nord igjen til St.Moritz. Der ble vi 2 netter så vi fikk sett oss litt rundt. Tre av oss kjørte andre dagen en rundtur om Davos, hvor vi kjørte over Flüelapass og Albulapass. Fra St.Moritz kjørte vi sørover og inn i Italia igjen før vi satte kursen mot Lugano. Der ble vi også 2 dager og fikk med oss det vi ønsket alle sammen. Syklene hadde en hviledag der siden det var så mye annet å se på å utforske. Vi satte rett nordover og over St.Gotthardpass. Det var helt tydelig et meget populært pass for mc-folket. det være seg turister eller innfødte. Det krydde av mc på toppen der vi stoppa, noe bildene viser. Vi tok oss rett opp gjennom Sveits og kjørte inn i Tyskland like øst for Basel. Første stopp i Tyskland ble Offenburg hvor vi overnatta, og Arild måtte dagen etter finne nytt bakdekk, men det var ikke lett. Så Einar og Arild ble sendt opp til Karlsruhe på egenhånd, de andre kjørte rett opp til Moseldalen og Cochem. De sleit litt før de fant forhandler, men alt ordna seg til slutt. Einar og Arild overnatta i Gonnesveiler før de tok fatt på Moseldalen fra sør. De fant igjen de andre i Cochem etter å ha svetta seg nedover dalen. På kvelden var vi på en liten båttur på Moselelva, med levende musikk og dans. For de som måtte svinge innom denne byen, er det anbefalt å ta turen opp til Reichburg Cochem, og se hvordan de levde de som hadde mye penger å rutte med. Fra Cochem ble det strake veien oppover til Kiel. Vi tok det med ro oppover, slik at vi hadde to overnattinger underveis. Den første i Münster, og den andre oppe i Neumünster bare en snau times tur fra Kiel. Etter ca.2700km var vi hjemme igjen, og det hadde vært en (meget)varm tur, hvor det ble satt noen varmerekorder i Europa. Med mye vann og ikke altfor travelt så gikk turen greit helt uten uhell av noe slag. Asbjørn's bilder finner du her. Roars bilder finner du her.

Rørostur 9-11juni. Det ble etterlyst fra NAF-Mc Innherred på et seminar om ikke NAF-Mc klubbene kunne treffes utenom det årlige landstreffet. Det ble da satt i gang et forsøk på å få til det, og det ble det. Så etter litt fram og tilbake fant vi ut at helga etter norgestreffet og pinshelga måtte det gå an få det til. Vi ble til slutt 10stk som reiste oppover fredag. Noen om Sverige, noen Rv3 opp Østerdalen og resten som det passa seg sjøl. Fram kom vi alle sammen. Fra NAF-Mc Innherred kom det 17stk til sammen på lørdagen, men dog uten hun som etterlyste et slikt treff. Hun sendte "kaill'n" i stedet, men tror han klarte seg fint sammen med oss. På lørdag dro vi nesten alle fra NAF-Mc SVO opp til Olavsgruva litt innafor Røros. Det var fint å få sett og hørt hvordan de hadde jobba med å få fram kobberet fra den tida de starta drifta, og til det hele ble nedlagt på syttitallet. Etter at alle fra Innherred hadde ankommet lørdag, satte vi i gang med grilling og storkosa oss i finværet. Noen var glad for at noen hadde med litt solkrem på turen, ikke alle hadde regna med ei slik helg etter en litt kald start på våren. Bilder fra turen, og fra nedi Olavsgruva finner du her.

Kjøretrening Vålerbana. Så var nok en sommer i anmarsj, og det var tida for litt "avrustning". Atle O. Sæther og Roy Bakke (NMCU Hedmark) sto for instruksjonene. Etter antall fremmøtte å dømme ser det ut for å være et populært innslag på våren. Alle som har vært en tur på bane, kjører på en litt annen måte når vi kjører hjem igjen blir det sagt, og da har en også lært noe av det. Vi har fått for vane at vi begynner kvelden med kaffe og vafler inne på kafèn før vi starter opp, og det satte de nok pris på de som møtte opp. Bilder fra kvelden finner du her.

Finnskogen august 2005. Vi fant ut at siden vi fylte 10 år dette året, skulle vi lage "vårt eget treff", hvor vi inviterte diverse klubber, men de var dessverre fraværende. De av oss andre som møtte hadde ei trivelig helg på Langåsen Sag. Regnværet starta like etter vi hadde tent grillen fredag ettermiddag, og holdt på jevnt og trutt hele kvelden. Vi trossa regnet med å stille oss under ei stor bjørk nede i vannkanten og fikk grillet. Etterpå kunne sette oss inne og ha det tørt og godt. Lørdag kjørte vi en tur til Torsby i Sverige. Starta i oppholdsvær, men før vi kom til Øyermoen regna det. Det ble ikke noe særlig av det før vi skulle hjem igjen, da hølja det ned. Vi titta bare litt rundt omkring, var inn systembolaget en tur, og drakk litt kaffe med biteti. For de av oss som slett ikke likte å kjøre i regnvær, var den skrekken borte som dugg for sola når vi kom tilbake Langåsen. Det var visst ikke så skummelt likevel, fikk vi litt mer "drevne" høre. Det er også dokumentert at vi så blå himmel lørdag! Noen bilder fra treffet finner du her.

Litt historie. Både Shetland og Orknøyene var under den norske krone fra år 875 under Harald Hårfagre, til år 1469. Da måtte den dansk-norske kongen, Christian den 1. pantsette øyene for å skaffe nødvendig medgift for å få giftet bort sin datter Margrethe til en skotsk konge. Pantet ble aldri innløst og i 1707 inngikk øyene i det forente Storbritannia. Det er likevel fortsatt mange av øyboerne som mener at de rettmessig tilhører Norge og Danmark.

Klokka var 2 om natta da vi ankom Lerwick med ferga ”Norrøna”. Det var godt å kjenne Shetlands faste grunn under beina etter en 12 timers gyngende ferd fra Bergen over Norskehavet. Verken jeg eller turkompis Tom hadde vært på de britiske øyer tidligere, og min erfaring med venstrekjøring begrenset seg til en tur til Sverige på sekstitallet. Det var stille i gatene i Lerwick og vi benyttet anledningen til å øve på å kjøre på feil side. Vi sleit litt med de små rundkjøringene som ofte bare var malt på gatelegemet. Klokka to om natta er forresten ei ukristelig tid å komme til et fremmed sted på, i hvert fall når en ikke har bestilt overnatting. Vi var forberedt på telting og dro på måfå noen kilometer ut av byen og fant etter hvert en liten plass like ved vegen hvor vi fikk satt opp teltet. Det var tåke og lufta var fuktig, men det regnet ikke. Det var godt å komme seg ned i soveposen.

Da vi krabbet ut av teltet ved åtte-tia, var det fortsatt grått og fuktig i lufta. Vi pakket sammen og dro, uten verken morgentoalett eller frokost. Forholdene fristet ikke til noen av delene. Vi fant tilbake til Lerwick og etter bensinfylling og kart-kjøp, satte vi kursen nordvestover mot Tingwall, Brae, Hillswick og Stenness, steder som vi i hovedsak opplevde fra mc-setet. Vi hadde ikke noe spesielt opplegg, men vi liker begge å kjøre, oppleve landskap og natur og ta det som kommer. Naturopplevelsene var heftige. Trær var det lite av, ja folk også, men derimot et utall av sauer. Vestkysten var ganske naken og røff, med klipper, steinformasjoner, grønne, flate øyer og steingjerder. Det ene fine utsiktspunktet etter det andre dukket opp, noe som også sola etter hvert gjorde.

Hvor var ”standing stones”? Sørover igjen kjørte vi hovedveg A-970, inne i landet. Bølgende landskap uten trær, bare gress. Tok du en titt ned i den lave vegetasjonen var det mange fine små blomster der. Ved Tingwall hadde vi planer om å ta en titt på ”standing stones”, men vi klarte aldri å finne stedet med de store, stående steinene, tross skilting. Etter to-tre forsøk gav vi opp og fortsatt tilbake til Lerwick som vi ankom litt ut på ettermiddagen. Ganske sentralt i byen slo vi oss til på Camping Clickimin, en ryddig og trivelig plass i tilknytning til et sportsanlegg. Opp med teltet, og en bedre middag med svenske kjøttbullar var starten på en trivelig kveld i fint vær.

Dagen etter dro vi sørover fra Lerwick. Vi fulgte veg A-970 som går nær østkysten. Fra fine utsiktsplasser var det utsikt både til Lerwick, de nærliggende øyer og fjorden utover. I sør, ved Sumburgh kom tåka igjen. Den var så tett av vi knapt visste hvor vi var. Litt tilfeldig kom vi inn på en smal veg og endte likevel til slutt helt ute på sørspissen. Et kjempefint utsiktspunkt – hvis det ikke hadde vært for den tette tåka. I påvente av bedre sikt kokte Tom ertesuppe og da den var fortært var tåka på vei bort, og et uforglemmelig landskap åpenbarte seg. Grønne sletter, steile klipper, frådende bølger mot fjellveggen som stupte i havet, tett med fugler og fortsatt endeløse steingjerder innover i det grønne landskapet. Et stort øyeblikk, selv for en blasert nordmann. For den som husker tilbake så var det i området ved sørspissen at oljetankeren”Braer”tømte ut 85 000 tonn råolje i 1993. En stor tragedie for fugle- og dyrelivet i dette sårbare området.

Jarlshof. På turen nordover igjen stoppet vi ved en av Storbritannias fineste arkeologiske attraksjoner, Jarlshof. Stedet var visstnok bebodd i 3000 år og også vikinger bodde fredlig her i 500 år. Jarlshof var en opplevelse. Det grønne, kortvokste graset som dekket områdene mellom de urgamle hustuftene, gav stedet en fin atmosfære. Mye av de gamle boplassene var godt bevart og en kunne rusle nede i de sirlig oppmurte gangene og oppholdsrommene. Tilbake i Lerwick kjørte vi innom fergekaia til NorthLink-ferga for å kjøpe billett til Orknøyene. Dessverre – eller heldigvis – gikk det ingen ferge denne dagen. Først neste dag kl. 1000 kunne vi komme av gårde. Dermed ble det nok en kveld i Lerwick og en natt til på Camping Clickimin.

Gatenavn som hjemme. Vi benyttet kvelden til å rusle rundt i byen. I Lerwick er naturlig nok de fleste bygninger oppført i stein. Mange pene bygninger, de fleste grå. Det aller meste var velholdt og det var ryddig omkring dem. Det varmet en nordmanns hjerte å rusle rundt i King Olav Street, King Harald Street, Torfinn Street og å rusle forbi Hotell Kveldsro. Det bor ikke mer enn drøyt 7000 innbyggere i byen som var preget av en rolig og avslappende atmosfære. Island Games ble i år arrangert på Shetland, eller Hjaltland som vi husker fra historieboka, og åpningen av lekene skjedde mens vi var der. I den anledning jobbet mannskaper iherdig med å få byen så innbydende som mulig, noe de så ut til å lykkes med. De fleste bilene kjørte med det shetlandske flagget, blått med hvitt kors, festet til tak eller sidevindu – en markering i forbindelse med øy-lekene. Island Games var et stort idrettsarrangement med deltagere fra øyer i hele Europa, Fra Norge deltok bl.a. et gruppe fra Hitra.

Neste hopp – Orknøyene. NorthLink’s ferge, ”Hjaltland” brakte oss til Orknøyene neste dag – en 5 timers tur. Vi ankom hovedstaden Kirkwall i varmt og bra vær. Byen ligger på den største av øyene, Mainland. Det sies for øvrig at Kirkwall ligger nærmere Oslo enn London. Det var merkbart at vi hadde kommet lengre sørover. Landskapet var mer frodig og jordbruket var noe mer enn sau. Her dukket også storfeet og åkrer opp. Vi etablerte oss på Camping Pickaquoy i gangavstand til sentrum. I den eldste delen av Kirkwall (gamlebyen) var det et trivelig gågateområde med mye folk, butikker og også en del spisesteder. I samme området lå den dominerende St. Magnus Cathedral. Den var bygget av den norske Ragnvald Jarl til minne om hans myrdede landsmann, Magnus Jarl. Det var mye folk rundt kirken og mange lå og solte seg i graset i finværet. Vi beskuet det gedigne bygget bare fra utsida.

Endelig ”standing stones” Neste morgen satte vi kursen mot Stromness på vestkysten, en koselig havneby (1900 innb.). Stromness er det stedet som først møter mange de tilreisende til Orknøyene, da det er dit ferga fra Scrabster på fastlandet ankommer. Det går ferge derfra og videre til Shetland. Vi for vår del hadde benyttet andre muligheter som fantes. Før vi kom nådde Stromness hadde vi stoppet ved ”Standing stones” i Stennes – de fire gjenstående steinene av tolv. Ganske imponerende å kunne lage en ring av slike enorme steiner, uten bruk av moderne løfteredskaper. Den høyeste var nærmere 6 meter over bakken. Ei drøy mil nord for Stromness passerte vi den over 5000 år gamle steinalderbyen Skara Brae som ble avdekket etter en sandstorm i 1850. Vi kjørte videre uten opphold, noe som sannsynligvis var en av turens største glipper. Den gamle byen kalles Storbritannias Pompeii og har en stor samling av fortidsminner.

På gammel norsk grunn. Målet vårt var Brough of Birsay, ei øy som ligger i det nordvestlige hjørnet av Mainland og som kan nås til fots ved lavvann. For 1000 år siden slo norske vikinger seg ned der og de bygde bl.a. en kirke og et såkalt langhus. Vi måtte vente en times tid før vannet var lavt nok til at vi kunne komme tørrskodd over mens en sel lå et stykke unna og betraktes oss. De gamle tuftene var godt bevart og den skotske guiden viste stor interesse for oss to nordmenn som besøkte denne gamle norske boplassen. Vi ble ikke lengre på øya enn at vi kom tørrskodd over igjen. Tilbake i Kirkwall ut på ettermiddagen ble det tid til en tur i sentrum igjen. Selv om det var ganske stille i gatene, var det tilsynelatende godt besøk på spise- og skjenkestedene.

Morgenen etter kjørte vi sørover mot South Ronaldsay. Det var tåke og overskyet, men fortsatt ikke regn. Mellom Mainland, Burray og South Ronaldsay hadde Churchill sørget for et system av demninger som gjorde det vanskelig å ta seg inn i den forholdsvis innelukkede bukta, Scapa Flow. Demningene ble bygd i 1939 av store betongblokker etter at en tysk ubåt klarte å komme seg inn i Scapa Flow og torpedere engelske krigsskip. Disse demningene gjorde det også mulig å kjøre strekningen på god vei. Det bør også nevnes at i 1918, da tyskerne kapitulerte, senket en tysk admiral sin flåte på 74 skip i området. Noen av disse vrakene kan fortsatt sees og Scapa Flow er et svært attraktivt område for amatørdykkere og vi observerte flere lokale båter som var utrustet for dykkeaktiviteter.

Neste hopp – Skottlands fastland. Vi hadde funnet ut at det gikk en ferge til Skottland fra sørspissen av South Ronaldsay, men det viste seg at dette kun var ei passasjerferge. Vi måtte dra nordover igjen til byen St. Margareth’s Hope, for øvrig øyenes tredje største by og som hadde sitt navn fra en norsk prinsesse som døde i 1290. Nede i havna fant vi en mindre, eldre og ganske nedslitt bilferge. Etter en times ferd kunne vi likevel gå i land i Gills Bay på Skottlands nordspiss.

Avslutningsvis, vil jeg si at det ble en minnerik motorsykkeltur. Severdighetene var mange, men det var vanskelig å få med seg alt. For oss var heller ikke museumsbesøk viktig. Vi ville oppleve, og kjøre rundt i den særegne naturen. Den som ønske å fordype seg mer i øyenes historie, severdigheter og befolkning bør avsette mer tid enn de to-tre dagene vi hadde på hver av øygruppene. Avstandene er ikke så store på øyene, men det er mye å se på så tida går. Vegene var stort sett bra asfaltveg, men en del var ekstremt smale og møteplasser måtte brukes, sjøl med motorsykkel. Det var stort sett oppholdsvær sjøl om værmeldinga ikke var så veldig positiv. Tåka kom fort, men den forsvant også fort, og når sola var framme var det et utrolig fint landskap.

Å ta turen fra Bergen til Shetland og videre til Orknøyene er en fin måte å komme seg til Skottland på. Det tar litt tid, men opplevelsene oppveier dette. Besøket på de to øygruppene gav oss mer enn turen videre sørover på fastlandet. Vi overnattet for det meste i telt, noe som fungerte veldig bra. Ellers var det ”bed & breakfast” (B&B) over alt i tettstedene. Når det gjelder utgifter, så betalte vi omtrent det samme for fergebillettene fra Bergen til Skottland (3 ferger) som for returen Newcastle- Kristiansand. Bilder fra turen er her.

Treffet 2005 var det NAF-Mc Sarpsborg, Rakkestad som sto for, og hadde det på Høysand Camping. Det var et fint treff, med ca.80 deltakere, og mange av de "lokale" kom og var med og kjørte på lørdag. Vi kjørte først til Fredriksten festning, hvor vi fikk guidet tur på festningen. Etter at den var over spiste vi fiskesuppe som ble kokt på et gammel feltkjøkken. Den var nydelig, det skal ha han som sto for den. Derfra kjørte vi inn i Sverige og til Ed, hvor det ble kafferast før vi returnerte tilbake til havna i Halden. Derfra kjørte de som ville en snartur(harrytur) til Strømstad, og de andre returnerte til campingplassen. Resten av lørdagen gikk med til treffleker for store og små, og sosialt samvær. Bilder fra treffet finner du her.